Hytteboka er fortellingen om familieidyll, ikke det ubehagelige

Hytteavisen.no

Det finnes et univers hvor kriger ikke eksisterer – der det bare er det virkelig lille livet som gjelder: Velkommen til hytteboka.

Livet fløt så konfliktfritt forbi i hytta besteforeldrene mine bygde. I det minste skulle en tro det var slik når en leste hyttebøkene. Garn ble satt og trukket, unger vokste opp, kjærester kom og gikk, gresset ble klippet og hyttekjeks bakt. Ekteskap ble inngått, unger ble født – og ektefeller forsvant sporløst, uten at vi noen gang hørte mer, verken fra dem eller de eventuelle skilsmisseoppgjørene som måtte ligge i bakgrunnen.

Skitur og sol

Om ettertida skal dømme oss ut fra hyttebøkene, vil man se en menneskelig tilværelse full av turer og fiske, og hvor det vakre været rammer inn et fellesskap bestående av mengder av hyggelig samvær og skiturer. Det hevder etnolog og forsker ved Statens institutt for forbruksforskning, Ingun Grimstad Klepp. Hun har i flere år forsket på hytteliv og hyttebøker og kan fortelle at hyttebøkene i svært liten grad speiler den politiske virkeligheten vi lever i.

– Det skjer bare svært unntaksvis. Kan hende finner man en og annen månelanding, men selv det er sjelden. Hyttebøkene er for det veldig lille livet, sier hun – selvsagt på telefon fra hytta.

– Hvorfor viker hyttebøkene unna for det konfliktfylte og vanskelige?

– At de gjør det, er din påstand. Om det stemmer, er det nok fordi de brukes av flere, som familier med flere barn. Det er forsket lite på dette potensielt konfliktfylte temaet; hvor viktig hytter er for familier. Det handler om eiendom, om følelser, om vedlikehold, ting som kan være avgjørende. Så fort du kommer inn på dette, har du hundre forskjellige historier, sier hun.

En plage
At hytta kan være en plage, der den står ute i regn og vind, langt unna og trenger maling og reparasjon, er det liten tvil om, mener poet Arnt Birkedal. I 2007 kom han med diktsamlingen «Hytteboka», som i tillegg til å være skrevet på samboerens hytte, kretser rundt hytta og hyttelivet. «En forpost til himmelen», kalte han det da han ble intervjuet av Klassekampen i anledning utgivelsen.

– Det er så langt drømmene rekker. De rekker til hytta, sier han i dag. Når hytteboka kom inn i historien, vet ikke Birkedal. Men som en parallell trekker han fram vardebøkene.

– De fungerer som en slags fortellinger fra utpostene: Nå har jeg vært her. Hytta er en sånn utpost i periferien av tilværelsen. Kjernen i livet er vel der du sover og drømmer de fleste netter, hytta er der ute, så langt ut du kommer, sier han.

Stort spenn

Ifølge Grimstad Klepp er det et stort mangfold blant hyttebøkene. Hva slags type bok man får, avhenger av hva slags hytte man har. I den ene enden av skalaen finner vi de private hyttebøkene ment for familiehytta, i den andre de mer overflatiske hyttebøkene til overnattingssteder.

– Men også blant de private hyttebøkene er det et stort spenn. Oftest fungerer de som en dagbok, hvor man skriver hva man gjør, hvordan været er, hva man må huske neste gang og sånt – og så unngår man de helt private tingene. Det er nesten som loggboka på en båt, sier hun. Enkelte går andre veier og skriver til hytteboka som de ville gjort til en dagbok. Da blir boka en person i seg selv.

Men fortsatt er tekstene knyttet opp til de tingene man tenker på som typiske hytteaktiviteter, som turer og spill, det som er hyggelig og morsomt, påpeker forskeren. Noen ganger får også hytteboka større og mer utilsiktede konsekvenser. I skatteunndragelsessaken mot tidligere Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsen for noen år tilbake, ble for eksempel familiens hyttebok et viktig bevis. «Tantene i Sveits» som i hyttebøkene ble takket for bidragene til bygging av familiens hytte, viste seg nemlig å være hemmelige kontoer – og Ditlev-Simonsen måtte gå av.

Det går i det samme

Christian Refsum, forfatter og førsteamanuensis i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, mener dokumentasjonen er hyttebokas viktigste funksjon. Refsum har tidligere skrevet en roman som handler om å gå fra hytte til hytte, og selv om det ikke står noe om hyttebøker i den, har han selv en viss kjennskap til sjangeren fra ulike hyttebesøk i inn- og utland. – Man konstaterer hvem som har vært på stedet og hva som skjedde der og da. Så åpner man opp for alle mulige ting, sier han.

– Men det blir veldig likt?

– Ja, det blir nok det. Sånn er det vel med all loggføring. Det går ofte i det samme.

– Skjønnlitterære forfattere søker ofte å utfordre sjangeren de skriver i. Finnes det noe rom for å utfordre hytteboksjangeren?

– Sikkert. Men når jeg skriver i hyttebøker selv, skriver jeg om ting jeg har opplevd, som kanskje kan være interessant for andre. Jeg er ikke opptatt av å skrive en fantastisk tekst. Jeg vil takke for meg, og gi tips til andre, fortelle at jeg var på den restauranten eller det galleriet. Jeg regner med at når folk reiser på hytta, har de med seg de bøkene de trenger og ikke trenger å hente noe særlig annet fra hytteboka enn gode tips.

– Som forfatter, er det ikke litt deilig å slippe unna det presset om å skrive bra?

– Man slipper vel aldri helt unna det, og jeg synes for øvrig jeg skriver masse i hverdagen, notater på jobben for eksempel, som ikke er så bra. Men det kan være irriterende når man føler forpliktelsen til å skrive i en hyttebok, i det minste for å gi et par gode tips, og kjenner at det man skriver kanskje heller ikke bør være fullstendig teit og banalt.

Så langt du kommer

Hvis hytteboka er det som binder oss sammen, er den kanskje heller ikke så banal som den gir seg ut for å være. Arnt Birkedal peker på at om vi tar en svipptur til Syden, eller reiser til USA i 14 dager, er vi like fullt de samme gamle etterpå. Hytta gjør noe annet med oss, tror han.

– Hytta er den faste utposten, det er så langt du kommer, som enden på en hundelenke. Så skriver du i boka for å si «jeg var her». Og når du kommer tilbake, har du noe å feste tankene på. Noe å minnes, sier forfatteren.

TIDLIGERE PUBLISERT I KLASSEKAMPEN