Fornybar endringskraft

 

Av Marius Holm, Daglig leder i ZERO – Zero Emission Resource Organisation. 

Professor i Samfunnsøkonomi, Anders Skonhoft, fortsetter sin utrettelige kamp mot fornybar energi i sin egen hyttebakgård. Hans analysen av energimarkedet viser at Skonhoft neppe forstår dynamikken som oppstår når man bygger ut fornybar energi med lav marginalkostnad. Med vindkraft, vannkraft og solenergi koster det ikke noe å produsere en kwh når kraftverket først er bygget. Med politisk styrt overskudd på fornybar kraft oppnår man to ting: 

1) Fossil kraft presses ut av markedet når kraftprisen blir lavere enn marginalkostnaden med å kjøpe gass, kull og kvoter.  I Norge har vi to fossile kraftverk som har stått stille i mange år på grunn av rikelige mengder fornybar energi. I våre naboland er effekten større. Kullkraftselskaper taper milliarder, og verdien er desimert på børsene. Kostnaden ved vind- og solkraft stuper som følge av skalafordeler og læring, og forsterker tendensen. Klimaeffekten globalt er enorm når kostnadsreduksjonene gjør det nå mulig for land som India å basere sin økonomiske utvikling på fornybar energi.

2) Store investeringer i infrastruktur, industri og kraft har lange horisonter og stor treghet. Investeringer i klimaløsninger som bruker fornybar energi til å erstatte fossilt, er avhengig av at kraften er tilgjengelig i det øyeblikk investeringsbeslutninger tas. Å basere investeringer på at kraften kanskje blir tilgjengelig når behovet fysisk har oppstått, gir for stor risiko. Overskudd av kraft skaper nye dynamikk i markedet, der både kraftselskaper og investorer ser etter muligheter. Et eksempel finner vi i Tyssedal, der selskapet TiZir forsøker å erstatte kull som reduksjonsmiddel i med hydrogen basert på fornybar kraft. I Norge er ca halvparten av energiforbruket fossilt. Å gjøre det fossilfritt består av en enorm rekke komplekse investeringsbeslutninger som ikke finner sted om usikkerheten er stor.

Skonhoft burde vært i stand til å se denne dynamikken. Han burde også være i stand til å se at det er umulig å utvikle en helt fossilfri økonomi uten mer fornybar energi, og han burde være i stand til å se at det er utopisk å tro at verdens land blir enige om et kvotesystem som alene er kraftig nok til å snu energisystemet opp ned. Politikere i de fleste siviliserte land har innsett at de framfor å drive ønsketekning om et større handlingsrom må skape størst mulig positiv endring innenfor det handlingsrommet de har. Grønne sertifikater setter det norske energimarkedet i et grønt jerngrep: Når den fornybar energien først er bygget, er fossil energi i skvis. Det er slik man endrer verden.

Kronikken ble første gang publisert i Adresseavisa 12/10 2015