Elsykkel, ståhjuling – og allemannsretten

Allemannsretten.no

Antallet elsykler stiger. I 2014 ble det tillatt å bruke ståhjuling (segway) på norske veier. Men hva er lov i naturen?
Regler om elektriske og motoriserte kjøretøy i naturen finnes blant annet av vegtrafikkloven, motorferdselloven og friluftsloven. Samt tilhørende forskrifter som kjøretøyforskriften og trafikkreglene.

Kort oppsummert er det veiens eier som kan bestemme om elektriske sykler og ståhjulinger kan benyttes på private skogs- og fjellveier. Elektriske rullestoler regnes ikke som kjøretøy, og følger reglene for gående.

Hovedregel. Selv om regelverket kan være litt kronglete å finne frem i, er det når alt kommer til alt heldigvis ikke så vanskelig. Hovedregelen er at bruk av alle former for motoriserte kjøretøy i utmark er forbudt. Reglene står i motorferdselloven § 2 og § 3. Men forbudet gjelder ikke på veier som er opparbeidet for bilkjøring.

Private veier i utmark. Det finnes ikke noe generelt forbud mot motorferdsel på private veier i utmark. Veier i skogen og på fjellet som ikke er stengt med bom eller skiltet med forbud mot motorferdsel, kan benyttes av biler, mopeder, ståhjulinger og elsykler. Men grunneieren kan også velge å forby motorferdsel. Regelen om dette står i  friluftsloven § 4 :

«Når ikke annet er bestemt, kan eier av privat veg forby ferdsel med hestekjøretøy, motorvogn, (derunder sykkel med hjelpemotor) og parkering av motorvogn på eller langs vegen.»

I stedet for forbud, kan veiens eier tillate motorferdsel på nærmere fastsatte vilkår, for eksempel kreve bompenger eller sette en strengere fartsgrense enn det som ellers gjelder for veier utenfor tettbygde strøk. Eller veiens eier kan velge å tillate elsykler eller segways, men forby biler og mopeder. Kommunen må samtykke dersom det skal kreves bompenger, se vegloven § 56.

Hva er motorkjøretøy? Etter friluftsloven § 4 er sykling lov på private veier, selv om eieren har forbudt motorferdsel. Hvor hører så elsykler og ståhjulinger hjemme i dette bildet? Ståhjuling regnes som motorredskap, og er nærmere beskrevet i kjøretøyforskriften § 2-5 nr. 4. 

«Som motorredskap regnes også selvbalanserende elektrisk drevet kjøretøy for transport av én person (føreren). Innretningen må ha egenvekt ikke over 70 kg (inklusiv eventuelle batterier), bredde ikke over 85 cm og konstruktiv hastighet ikke over 20 km/t. Med selvbalanserende kjøretøy forstås etthjulet kjøretøy eller tohjulet, tosporet kjøretøy som har en iboende ustabil likevekt der et hjelpestyresystem sørger for å holde balansen.»

Elsykkel er regulert i kjøretøyforskriften § 2-5 annet ledd. Frem til 23. mars 2015 var det bare elsykler tildelt fra hjelpemiddelsentralen som ble regnet som sykler. Nå er definisjonen endret, og lyder slik:

«Som sykkel regnes også kjøretøy som nevnt i første ledd og som er utstyrt med elektrisk hjelpemotor med maksimal nominell effekt på høyst 0,25 kW hvor hjelpemotorens effekt reduseres gradvis og opphører når kjøretøyet oppnår en hastighet på 25 km/t, eller tidligere hvis syklisten slutter å trå/veive. Det tillates at kjøretøyet har fremdrift kun ved motorkraft opp til 6 km/t. Kjøretøy som nevnt i dette ledd anses ikke som motorvogn etter vegtrafikkloven § 2.»

Denne endringen av sykkel-definisjonen avgjør likevel ikke retten til å bruke elektrisk sykkel i skogen og på fjellet.

Grunneierens rett til å forby motorferdsel på egen eiendom er et sentralt prinsipp. Friluftsloven § 4 er et utslag av dette. Retten til motorferdsel i utmark har både et privatrettslig og et offentligrettslig aspekt. For eksempel må maskinpreparering av skiløyper eller bruk av sccooterløyper ha grunneierens tillatelse, i tillegg til at det må oppfylle reglene i lov om motorferdsel i utmark. Det samme prinsippet kommer til uttrykk i vannressursloven § 16 andre ledd, som sier at grunneieren som hovedregel kan forby motorisert ferdsel i vassdraget. Motorfedselloven § 10 understreker at lovens regler ikke innskrenker den adgang grunneier og bruker har etter gjeldende rettsregler til å forby eller begrense motorferdsel på sin eiendom.

Rullestoler er definert i trafikkreglene § 1 nr. 1, bokstav l: «Rullestol: Innretning, med 3 eller flere hjul og/eller belter, som er særskilt konstruert for forflytning av en person med redusert gangevne. Innretningen må ha egenvekt ikke over 250 kg (inklusiv eventuelle batterier), lengde ikke over 180 cm og bredde ikke over 80 cm. Dersom innretningen er motordrevet, må den være konstruert for en hastighet som ikke overstiger 10 km/t. Slik innretning anses ikke som kjøretøy etter vegtrafikkloven § 2.» Fører av rullestol følger reglene for gående, se trafikkreglene § 2 nr. 3, bokstav b. Oppsummering Etter friluftsloven § 4 er det opp til eieren av veien å bestemme hvem som kan benytte veien til motorkjøretøy. Det omfatter både ståhjuling, og sykkel med hjelpemotor som uttrykkelig nevnes i bestemmelsen. Verken friluftsloven, vegtrafikkloven eller regelverket om motorferdsel i utmark er utformet med tanke på nykommere som elsykkel og segway. Men lovene gjelder disse innretningene likevel, inntil reglene eventuelt endres. -o0o- Les mer om lovendringen vedrørende selvbalanserende kjøretøy (ståhjuling) på Vegvesenets nettside.