– Jeg tenker på de som kommer etter meg

Byavisa.no

Ingfrid Johansen (86) vokste opp på øya Terningen som ligger i Trondheimsleia mellom fastlandet og Hitra ved innløpet til Hemnfjorden i Hitra i Sør-Trøndelag og like utenfor Sumstad i Roan kommune. Der ute på øya  hadde familien verken tilgang til strøm, …

Der ute på øya  hadde familien verken tilgang til strøm, telefon eller butikk.

Faren var fisker. Han hadde en stor robåt som han brukte til fiske på Lofoten.

– De var flere sammen når de var ute og fisket og hadde med seg mat. Jeg var bare jentungen den gangen. Når de kom hjem fra fiske rodde de til Kristiansund med fangsten.  Pappa var enkemann da han møtte mamma og giftet seg med henne. Den største gleden i livet mitt var når jeg fikk være med faren min ut med båten og fisket på Lofoten.

Vi ble tildelt hver vårt jordstykke, holme og skjær

Kjolestoff 

Hun husker en gang han kom hjem fra Kristiansund. Da hadde han med seg kjolestoff.

– Jeg husker det veldig godt fordi det var så fint. Det var ikke så mye klær å få den gangen,  men vi manglet ingenting. Pappa var verdens snilleste, husker Ingfrid. Det var alltid stas når han kom hjem fra sjøen. Uansett vær og vind rodde pappa Ingfrid til fastlandet slik at hun kunne gå på skolen.

– Pappa brukte tre kvarter på å ro inn til fastlandet med mindre det ikke var vind. Da seilte vi. Den gangen kunne karene virkelig seile. Jeg bodde på fastlandet i ukedagene for å gå på skole og var hjemme på øya i helgene. Den gangen var det en uke skole og en uke fri, og vi var bare to klasser.

Vi sklidde fra hverandre. Jeg visste jo at han var sjømann. Ingfrid Johansen

To onkler druknet

– Jeg husker en gang pappa rodde meg og en gutt til skolen. Båten krenget til siden. Vi lå i skotten bak i båten med oljeklær over oss. Når vi tittet opp så vi bare skummet fra sjøen som kom helt opp i båten, husker Ingfrid og ler.

Når det stormet som verst på sjøen var ungjenta Ingfrid litt redd.

– To av onklene mine druknet før jeg ble født da de var ute på fiske. Bestefaren min ble reddet. De var på fisketur og onklene mine ble aldri funnet. Jeg ble fortalt at det var fint vær,  men at det hadde kommet ei skypumpe som tok dem.

Havregryn fra Kristiansand

Alle fiskere fikk tildelt jordstykker.

– Vi ble tildelt hver vårt jordstykke, holme og skjær. I tillegg hadde vi et fjøs, to kuer, sauer, høner og gris. Vi hadde både kjøtt og fisk gjennom hele året. Fisken la vi på berget til salting og tørking. Til jul slaktet vi gris. Det eneste vi trengte fra butikken var kaffe, smør, sukker og ost. Pappa brukte å ta med store havregryn fra Kristiansund.

Som barn fikk hun og søsknene hver sin sau.

– Når sauen fikk lam, ble det vårt.  Saueskinnene solgte mamma og satte pengene på sparekonto. Vi lærte å spare.

Redd for slakting

Onkelen var slakter.

– Slaktinga var fæl.  Den ble jeg ikke med på.  Jeg har alltid vært redd for slakting, blod og alt sånt. Jeg løp til naboen, men blodmat er jeg glad i, ler Ingfrid og minnes at hun hadde en geit som het Snuspa.

– Den fikk jeg beholde i noen år før den dessverre ble slaktet. De var så lure da de tok den til slakting.  De gikk bak kjøkkendøra slik at jeg ikke så at de tok den. Vi ble veldig knyttet til dyrene våre, forteller Ingfrid.

På Terningen bodde det ni familier, samt en ungkar som var spellemann.

– Det var et lite samfunn,  men et godt samfunn. Vi hjalp hverandre. Jeg hadde ingen lekekamerater så jeg lekte mye nede ved fjæra der jeg plukket stein og snakket med meg selv.  Vi bodde så nær fjæra. Ved flo kom sjøspruten nesten helt opp til vinduet, slik at vi  hadde sjøskum på vindusrutene. På gode sommerdager fisket vi småsei som vi kokte med sjøvann nede ved fjæra. Det var gode tider, minnes Ingfrid.

Ektemannen i Trondheim

Før Ingfrid giftet seg hadde hun etternavnet Terning som alle de andre på øya. Hun flyttet til Trondheim for å jobbe i 1946. Der tok hun   jobb som hushjelp på et pensjonat i 1946. Fire år senere møtte hun mannen hun giftet seg med.

– Jeg giftet meg i 1950 med Ola Johan Johansen fra Tromsø. Han var sjømann og seilte utenriks. Det var ikke kjærlighet ved første blikk, vel kanskje litt, smiler Ingfrid.

Flyttet til Nidarvoll

Ingfrid fikk to barn med Ole Johan, ei jente og en gutt.

– Datteren min er 64 år og sønnen min er 61 år.  De bor også i Trondheim.

Ekteparet flyttet til Spydeberg for å jobbe på gård. Der bodde de i  ti år før de flyttet tilbake til Trondheim.

–  På Spydeberg passet jeg  fjøset. Jeg likte meg på gård. Vi flyttet til en gård på Charlottenlund da vi kom tilbake til Trondheim, forteller Ingfrid.

Her bodde hun i fire år frem til 1964 og flyttet til Nidarvoll.

Ble skilt

– På Nidarvoll kjøpte jeg leilighet i 1964 og her bor jeg fremdeles. Jeg ville at barna og jeg skulle ha vår egen bolig. Den gangen betalte jeg et innskudd på 14.000 kroner. Det var mye penger den gangen.  Jeg betalte 150 kroner i måneden. Jeg trives veldig godt her og er svært glad for at jeg bor her. Mannen min var sjømann og var mye borte. Vi sklidde fra hverandre. Jeg visste jo at han var sjømann , så jeg klandrer ikke han for det. Vi skiltes i 1970. Jeg var lei av å være alene, sier Ingfrid.

Hun giftet seg aldri igjen.

– Hva er det viktigste livet har lært deg?

– Det må være ærlighet, takknemlighet og det å være snill. Jeg vil gjerne at mine barn og barnebarn skal lære viktigheten av å være ærlig. At de skal være fornøyd med det de har livet, og ikke sette høyere krav til seg selv enn det de klarer. De skal i hvert fall være ærlig og ikke være større enn det de er, mener Ingfrid bestemt.

Stor glede

– Hva betyr kjærlighet for deg?

– Vel, vi vokste opp med så lite penger så det å få til ting i hjemmet mitt ga meg stor glede. Første gangen jeg fikk vaskemaskin husker jeg som en stor opplevelse. Kjærlighet til barna og mannen min har vært viktig, forteller Ingfrid.

– Hva er det viktigste du har erfart i det voksne livet ditt?

– Det må være å få leiligheten på Nidarvoll. Den betalte jeg selv og det er noe av det likeste. Jeg jobbet på Britannia ei stund også, og på Frionor ved Brattøra helt til jeg ikke klarte mer. Nå finner du Ingfrid hver fredag på Hornemannsgården.

– Vi begynte å gå her da det var bingo her. Så var det dans på Firkanten. Det var frisørdame her også som vi gikk til.Da bingoen ble nedlagt bestemte vi oss for å møtes her på fredager.

– Hva prater dere om da?

– Alt mulig. Strikking, hva som er på fjernsyn, hva vi skal ha til middag og alt mulig. Jeg liker å komme hit og møte venner.

Hun er engasjert i Norsk Folkehjelp.

– Jeg brukte å gå på trim på Risvollan,  men sluttet da jeg begynte å få vondt i beina. Men jeg er styremedlem  i Norsk Folkehjelp På siste styremøte spurte jeg om de hadde noen annen å sette inn,  men det hadde de ikke, smiler Ingrid.

Sterke kontraster 

I kontrast til sommerdagene i fjæra på Terningen der det luktet råtten tang og sjøluft lyser Ingfrid opp når hun forteller om reisene sine til Albir Garden i Spania.

– Det var ei fin lukt det og, minnes Ingfrid. På Alicante lukta det spansk. Jeg husker veldig godt varmen som slo mot meg da jeg gikk av flyet i Alicante. Lukta  var ei sammenblanding av mange eksotiske frukter, appelsiner, sitroner, bananer og druer. Ei lukt som ikke finnes i Norge. Ei venninne, Gunnvor, og jeg har reist hit hvert år siden 1980-tallet men så døde hun åtti år gammel. Da hun døde ble det opphold i noen år. Jeg reiste alene en gang til Puerto Rico. Jeg har alltid vært glad i å reise.

– Tenker du på døden?

– Nei, i grunnen ikke. Jeg vet at jeg må dø en dag. Jeg tenker mer på de som kommer etter meg, barn og barnebarn enn meg selv. Man mister jo venner så jeg synes det er viktig å bruke tid på venner og familie. Plutselig kan man høre at den eller den er borte, forteller Ingfrid Johansen betenksomt.