Felles hyttearv kan skape splid i paradis

Aftenposten.no

Noen investerer og gjør det meste. Andre gjør ingenting. Å arve en hytte sammen kan gå fra kos til kaos – og helt til Høyesterett.

Hvor lenge kan sameiere la være å forholde seg til hyttearven – og likevel beholde alle rettigheter?

En hyttestrid på Vestlandet har nå gått hele veien opp til landets øverste domstol.

Saken kommer opp for Høyesterett i neste uke.

Arven ble gitt i 1939!

Alle skal med!

En dag skal foreldrenes hytte gå videre til neste generasjon, og etter de mest rettferdige prinsipper: Alle får like stor eierandel – og like stort ansvar.

Men søsken har utviklet seg forskjellig: Én ønsker å beholde voksduk og utedass. En annen vil investere store summer i å utbedre: Legge inn vann og avløp – kanskje et boblebad, fiber og stor tv. Enkel romantikk eller lekkert landsted?

Til slutt kan motsetningene bli så store at en eller flere ønsker å bli kjøpt ut. Det kan imidlertid vise seg å bli vanskelig:

  • Etter sameieloven har man ingen rett til å bli kjøpt ut.
  • Det kan bare skje hvis de andre sameierne frivillig punger ut for å få større eierandel.
  • Alternativet er derfor å kreve hele sameiet oppløst, og at hytta selges på det åpne markedet.
  • Vil ikke medeierne selge, kan man begjære hele eiendommen solgt på tvangssalg.
  • Retten til å kreve sameiet oppløst gjelder uansett hvor mange som eier en hytte sammen.

En viktig rettssak:

En familie fra Moldetraktene har nå fått striden om sin gamle familiehytte helt opp til Høyesterett. Saken vil skape presedens for mange lignende konfliktsaker.

Stridens kjerne er en hytte utenfor Molde. En gang arvet som et primitivt, etter hvert falleferdig, hus. I dag en attraktiv strandeiendom usjenert beliggende et kort kvarter med båt fra Moldes småbåthavn.

Interessen dalte med nye generasjoner

Den turbulente historien starter helt tilbake i 1939, da fire familiemedlemmer arvet en like stor del av en enkel tømmerhytte. De hadde hvert sitt soverom med nøkkel, men ellers ble eiendommen brukt felles. Under krigen og frem til ut på 60-tallet var hytta mye brukt.

Men så kom nye generasjoner inn, og interessen dabbet av.

Men én tok ansvar

Hytta skulle da deles på enda en rekke sameiere under hver av de fire eierandelene. Men de fleste av de nye eierne var ikke interessert i å være der i det hele tatt, og hytta forfalt. Inntil 1992.

Da tok sønnen til en av de fire opprinnelige arvingene grep: Han rev den falleferdige terrassen, og frem til 2010 gjennomførte han en omfattende renovering og oppgradering av hele hytta. Han dekket også alle offentlige avgifter og forsikringspremier.

Tapte i tingretten

Konflikten oppsto da flesteparten av arvingene for et par år siden fant ut at de ikke ønsket å eie en hytte hvor de omtrent ikke hadde satt sine ben. De tilbød den nå 76 år gamle mannen å overta hele eiendommen ved å kjøpe de andre ut – men de ble ikke enige om prisen.

Dermed ville de andre sameierne kreve tvangssalg av eiendommen – inkludert huset som 76-åringen har restaurert.

Saken kom opp i tingretten, og 76-åringen tapte.

Eierbrøken står fast

For selv om flere av sameierne nå er tredjegenerasjon i forhold til de fire opprinnelige arvingene, med en utvannet sameierbrøk helt nede i 1/36-del, har de rettigheter: Sameie er sameie, og uansett hvor mye enkelte investerer i en eiendom, rokker dette ikke ved eierbrøken.

76-åringen anket saken til lagmannsretten, og vant.

Også Frostating lagmannsrett legger til grunn at eierbrøken ikke endres selv om 76-åringen har investert mange penger i eiendommen. Men retten kom frem til at dette kun gjelder tomten.

Enighet om mye – men ikke om selve hytta

Tomten er det imidlertid ikke strid om; Alle er enige om at den eies med en like stor andel av de fire slektsgrenene.

Alle er også enige om at 76-åringen faktisk eier halvparten av hytta han har restaurert, fordi et av de fire slektsleddene overlot sin fjerdedel til ham, da de for mange år siden bygde et eget anneks på tomten. Eierforholdet til dette annekset ble også avgjort i første runde i tingretten, der paret som fikk bygget det, vant frem.

Så det er i praksis halve hytta striden står om.

«Ante ikke noe om omfanget av restaureringen»

– For om denne halvparten av hytta inngår i sameiet, vil jo også hytta være med på et tvangssalg av eiendommen. Verdien av tomten vil selvsagt forringes kraftig om den selges med en hytte – om hytta i seg selv ikke er til salgs, sier advokat Hallgrim Fagervold, som representerer de åtte sameierne som har anket saken inn for Høyesterett.

Hans klienter fremholdt i retten at de ikke ante hvor stort omfang restaureringen hadde fått – blant annet fordi de aldri fikk tilsendt noen regning for utbedringen av huset.

Sameierne var for passive

Lagmannsretten er enig i at 76-åringen klart forsømte seg da han ikke fikk laget noen skriftlig avtale med de andre sameierne før han gikk i gang med de store investeringene. Dette var først og fremst hans ansvar, peker retten på.

Men retten følger likevel ikke sameiernes argumentasjon. For «det er vanskelig å tenke seg at opplysningene om hva som foregikk ikke kom alle slektsgrener for øret i en eller annen form», heter det i dommen.

Og: Etter hvert som tiden gikk, blir ansvaret for å handle mer og mer skjøvet over på de andre sameierne, «som ikke i 15–20 år kan avvente ferdigstillelsen av anlegget før de tar affære», skriver retten videre.

Et springende punkt

Det er dette – den passiviteten de andre sameierne har utvist over så lang tid – som avgjorde saken i lagmannsretten.

– Ja, passivitet i et eierforhold er nøkkelen i denne saken, og vil bli tema når saken kommer opp i Høyesterett i neste uke, sier Fagervold.

– Saken berører prinsipielle spørsmål om betydningen av passivitet. Vi mener lagmannsrettens avgjørelse er korrekt, og vår påstand er at anken forkastes. I og med at saken står for Høyesterett, så har jeg ikke lyst å kommentere dette ytterligere, sier 76-åringens advokat, Erik Wold.